Hamlet

Å vere eller ikkje å vere, det er spørsmålet.

Om det gjer det meir storsinnet å tåle

Ein voldsam skjebnes kast og pilregn, enn

Å ta til våpen mor eit hav av sorger,

Meir er det ikkje, si at søvnen slukkjer

kvar hjartesorg og tusen ristinga

som kroppen arvar – ja, eit endelikt

vel verdt å drøyme om; å sove, døy.

Å sove, kanskje drøyme. Det er haka;

for dødens drøymar føljer døydens søvn

når me har snudd os ut av døydens skinn,

og derfor stoppar me. Me overvegar

og får eit langt liv i elendet.

For kven kan tåla verdas pryl og spott,

tyrannars trykk og arrogant forakt,

ein kjærleik som hånas, rettsleg sommel,

betente embetsmenn og alle spark

som avskum langar ut mot dei som tiar,

kven regnskapet kan slettas, gjere opp

med ein sløv dolk. Kven gadd å bere lasten,

å slite livet ut med pust og pes,

dersom ikkje angst for noe etter døyden,

et ukjent land som ingen reisande

kan vende heim frå, lamslo viljen vår,

og gjorde at med velgard dagens nød,

og ikkje flyktar til den ukjente?

Bevisstheita gjer alle til kujoner;

Og dermed vil den resolutte glød

Lett bleikna under tankens gustne skinn,

Og verksemder som har kraft og meining

Vil bøye av og miste karva på

å kalles handling. –rolig nå, min vakre

og deilige Ofelia. – husk å be

for alle mine synder